29. september 2010


Russisk?



Her viser jeg tre gamle kniver i valbjørk som jeg ikke har noen sikker informasjon om, og knapt nok noen usikker. En sjelden gang imellom viser de seg på knivtreffene, og da blir det gjettet det ene og det andre.




Først en dolk fra 1881


Denne kniven - eller dolken - har jeg vist tidligere. Jeg tar den fram igjen nå. Først gjentar jeg mye av det jeg skrev forrige gang, og så føyer jeg til litt nytt, og så viser jeg en kniv til av samme slag, og til slutt en som er helt annerledes.


Den er ikke noe jeg normalt ville ha kjøpt, men jeg ble bare så nysgjerrig da jeg så den. Sånt er skummelt, for da risikerer man lett at en kniv blir med hjem. Jeg husker ikke hva jeg ga for den, og det betyr gjerne at det var litt i overkant.

Perlemorinnlegget i slira forteller at den er fra 1881, så alderen er det iallfall ikke noe i veien med.





I fasong, detaljer og utførelse er det en fremmedartet sak. Hadde det ikke vært for all den fine valbjørken hadde den nærmest vært fra en annen klode. Kan den være norsk? Eller i det minste nordisk?






Kniven er til å skru fra hverandre.

Bladet er 13,5 cm langt, 3 cm bredt, og 5,3 mm tykt.

De tykke endeplatene i skaftet har skarpe utstikkere som mest er egnet til å skade den som holder i skaftet. Disse platene er ikke like tykke. Den ved bladet er 4,5 mm, den andre 5,6 mm.

Så jeg tenkte at som kampkniv er den ikke av de mest brukbare, men det var helt til jeg skiftet grep. Hvis den i stedet holdes opp for å hogge med, er de skarpe utstikkerne ikke lenger i veien. Det står i stil med det aggressive inntrykket den gir. Noe annet ser jeg ikke for meg at den kan brukes til.


Skaftdekoren er litt gravert i et eller annet metall. Den ene lange stripen er borte.

Noen biter av perlemoren er også falt ut. Nå er både perlemor og ugravert metall sånt som kan erstattes uten å etterlate spor av restaurering, og da er det jo alltid fristende å erstatte det tapte. Den typen restaurering hører vel ikke akkurat til de omstridte. Men det må gjøres nøyaktig. Bare se på alle Toten-knivene som har fått ny plate av nysølv eller sølv midt på skaftet, og som ofte er for dårlig tilpasset. Da lyser det ny plate lang vei.


Endekula har et hull tvers igjennom, med gjenger halvveis inn. Noe, antagelig et feste til sikringssnor, skulle altså skrus fast her.









Opphengsfestene er et øye på hver side av øvre slireholk. De er vel til å tre inn på et eller annet noenlunde stabilt, ellers hadde det hele sittet svært topptungt og upraktisk i beltet.

Hele greia kan gi inntrykk av noe militært (om det ikke var for dekoren) eller maritimt.

Det var en som mente at den må være russisk og ikke nordisk. Dette var en ny tanke for meg, men så er det vel også litt for ofte at vi tenker at noe kan være finsk, men ikke at det kan være russisk eller fra andre steder litt østover.

For hvor er det ikke vi har fått det meste av valbjørk i toppklasse fra i mange år nå? Hviterussland.




En til av samme type


Da jeg dro til Knivveckan 2010 i Ludvika, tenkte jeg at jeg skulle ha med litt svensk kniv å selge der borte, og kanskje noe annet nordisk. Og kanskje også den rare kniven, for den var ikke noe jeg var interessert i å beholde. Jeg har hatt den med på et par knivtreff og prøvd å bli kvitt den, men uten hell. Kanskje svenskene ville ha den?

Det ble ikke noe av. Jeg la ikke fram noen kniver for salg likevel. Hovedregelen er jo også at svensker ikke kjøper noe som helst.

Men på et annet bord der borte lå denne:


















Den er jo av helt samme slag som min!

Og denne gangen hadde selgeren hørt at den skulle være laget av russiske sigøynere!

Russland igjen altså. Og sigøynere også, men det er kanskje bare hengt på for å utbrodere historien litt?

Dette var en sak jeg måtte få studere i fred og ro hjemme. I stedet for å få solgt den forrige, som jeg altså ikke hadde noen bruk for, kjøpte jeg denne! Så nå har jeg to.





Perlemor i skaftet, og bokstavene ASD i messing. Den ene bokstaven er falt ut og erstattet av noe annet.

Også dette eksemplaret er laget i valbjørk, bare av et annet slag enn den forrige, og beiset.

I likhet med den forrige er den en aggressiv sak. Du skal holde den i hoggegrep for at spissene på parerplatene ikke skal stikke deg.















Slira har en krone av noe slag, i messing og perlemor. Jeg har ikke greie på sånt, og vet ikke hva slags krone dette er.

I slira er det også litt perlemor, og så er det skåret inn noen bokstaver som jeg ikke kan tyde.




En annen slags kniv


Over til en kniv av en type som ser langt mer nordisk ut, men som det også har vært vanskelig å plassere nærmere. Disse knivene har vært gjettet til å være norske, finske eller svenske alt etter som, men også her går det an å utvide området for gjettingen.

Uten parerplater er de langt mer akseptable for norske knivsamlere enn de to dolkene over.

Dette eksemplaret er uten år eller annen merking, men jeg har sett to med årstall innlagt i slira. Begge var fra 1880-tallet.










Her er det så mye fin valbjørk og så mye innlagt metall at stemningen på knivtreff mest har gått i retning Finland. Eller finsk påvirkning i Sverige. Eller? Bladet er av Eskilstuna-type, men på 1800-tallet kan det vel ha vært like normalt at Eskilstuna solgte blader lenger øst?

Ta fram boka Norske kniver av Moland og Køhn, og se på side 111. Der er det en slire av akkurat denne typen, med uoriginal kniv som neppe ligner den som opprinnelig satt der. Den slira er fra 1889, altså samme tiår som dolken øverst i artikkelen her. Og årstallet dominerer forsiden av slira akkurat som på den dolken.

















Jeg vet nær null om gamle russiske kniver. Om det ikke er akkurat russiske sigøynere vi skal fram til, så er det flere ulike folkegrupper i det store landet, og flere av dem har holdt til i området omkring Finland og nedover til Hviterussland, i det området der mye valbjørk i toppkvalitet vokser.

Det er vel mye å forlange, men kanskje noen av dere vet noe om russiske kniver fra 1800-tallet?

Eller kanskje det ikke er så mye å forlange likevel, for faktisk er Russland det landet som etter Norge, USA og Sverige har flest lesere av det jeg skriver på disse sidene. I 2010 hittil er Russland på annenplass. Håper å høre noe derfra.

Vel. Her er jeg altså svært langt ute på viddene og fabler. Og så er de kanskje norske likevel, alle sammen? Eller finske. Eller . . .

27. september 2010



Dyrsku'n 2010


En typisk situasjon på bra knivtreff:

Fra venstre: Tor Skjølet har tatt fram en tidlig Bjørn Kleppo i fin stand, en som vi ikke har sett maken til og som derfor alle må ha. Han spør Oxum, som mener diverse. Aasmundsen, som også har et godt øye til den kniven, holder seg rett i nærheten. For man vet jo aldri. Og Dag Rorgemoen ville sikkert gjerne hatt den med seg hjem til Vest-Telemark Museum.

Det er sånne diskusjoner vi er her for.


Rorgemoen hadde med seg denne:







En Bjørn Kleppo med slire skåret i geitehorn. Kleppo med geitehornslire finnes det bare en håndfull av, og dette er vel den eldste, og det er alltid en begivenhet å få se dem og håndtere dem.



Dyrsku'n var super, som alltid, med masse bra knivfolk og gamle og nye kniver i toppklasse.

Fredag og søndag var været også bra, mens lørdagen regnte bort og vi fikk bruk for å krype inn under taket.





Mens plassen utenfor lå temmelig øde på lørdagen, var det bra fart i knivhandelen under taket.

Kniver på bordet og knivfolk omkring. Igjen et eksempel på hva vi er her for.






Og sånt som dette:

Her er det flere interessante saker skåret i tre, og se på den store, fine hvalrossen. Jeg fikk vite hva den kostet, og skjønte at da var det nok ikke meg den kom til å bli med hjem.






Nede til venstre på bildet ligger denne kniven:







Tydeligvis laget i 1905, med dato 21/3-1905. Knivmakerens initialer er KO. Løvene er ikke av den typen vi fikk etter 1905, men av det eldre slaget som holder hellebard med krumt skaft.

Vet noen hvem knivmaker KO er i dette tilfellet?



Super taterkniv i hvaltann:

Jeg tenner alltid på gromme taterkniver, og det skader jo ikke om skaft og slire er skåret i hvaltann.

Denne her er enklere enn de aller råeste av dette slaget, men likevel godt innenfor det gode selskap.









Den er signert 830 LO, og da er vi straks inne i den velkjente diskusjonen om knivmakeren er Lauritz Olsen eller Lars Oliversen Griffenfeldt. Jeg har skrevet om sånne kniver i Taterkniver i Hvaltann, del 1 og del 2.

Det har vel mindre å si for verdien, men et sikkert navn er alltid okå å få slått fast.



Jeg tror fremdeles det er sånn at når signaturen ikke er stemplet, men gravert som her, da er kniven fra Griffenfeldt.

Jeg tror også at Lauritz Olsen ikke skar like friskt som det er gjort på denne kniven, men det er kanskje å gjøre ham urett.




Hvem har laget denne?

Et vanlig spørsmål på ethvert knivtreff, er dette: Hvem har laget den? Det er like vanlig å høre som dette: Hva er den verdt?

Her har vi en pent utført telemarkskniv i typisk fasong. Gravert sølv, skåret lær, blad fra Tarjei Haugo. Da skulle det jo være en smal sak å få slått fast knivmakerens navn, men nei da. Den ble vist i en krets knivfolk der alle samlet telemarkskniv, men det var iallfall ingen der som visste hvem den var laget av.

Men dette kan da vel ikke være noen sak å finne ut? Det må da være mange som vet navnet?

Her er noen bilder. Gi lyd, dere som vet det.
























En tønnekniv:












Roar Teie, Råde, lager blant annet tønnekniver som denne.

Mammut-tann i tønna og i endestykket.

Blad fra Morten Håkonsen, Skien.












Smed i aksjon:
















Steen Nielsen beveget seg omkring med hånddrevet esse på sykkel. Han var den eneste som fikk førstepremie for knivblad denne gangen, men ute på plassen var det vafler han smidde.



På knivtreff får jeg alltid sånn lyst til å kjøpe skaftemner, enda jeg ikke lager en eneste kniv. Men selv om jeg vet at jeg ikke skal gjøre det, pleier det å bli en trebit eller to, bare så jeg har noe å fylle opp med hjemme.

Børge Botnen hadde som vanlig det største utvalget, men det er jo andre der ute, og her er to selgere fra Arendal som samarbeider om fine trematerialer:













Kai Åge Mosberg satt som vanlig ute på plassen, med pent utvalg risknuter.



Valbjørk er det mye pent å si om, men risknuter er da morsommere? En kloss som denne er ikke lett å la ligge.








Noen selvproduserte trekopper har han også.











Og Øyvind Fjeldskår:













Øyvind Fjeldskår har også pleid å være ute på plassen, men har etter hvert kommet seg under tak. Han har stort utvalg av ferdige treprodukter, men det er særlig de fine klossene av risknute jeg liker å se på.

Hvor får de alt sammen fra? Alle skoger er da finkjemmet for sånt? Vestlandet, sier de, uten å røpe noe nærmere.


Begge to selger også ferdige skaftemner i denne fasongen:










Utstyrshandlere:

Jørn Jensens store stand viser en forandring vi har sett i årenes løp. Han har lenge hatt akkurat denne størrelsen på standen, men innholdet er ikke det samme. For en del år siden var det knapt noen ferdige produkter her, det var omtrent bare lær, skaftemner og knivmakerutstyr. Nå er det mest sekker, hatter, støvler og andre ferdige lærprodukter.

Standens knivmakeravdeling er der fremdeles, men nå er den bare på bordet lengst til høyre på bildet, og selv der er det mye ferdigvarer, altså kniver. Materialer og utstyr for knivmakere utgjør en stadig mindre del av omsetningen.

Det betyr ikke at det ikke lenger selges materialer og utstyr på knivtreffene, men at stadig flere av selgerne i andre boder og ute på plassen nå selger mye av de samme varene som vi tidligere fikk bare hos de få store.

På mange knivtreff har det alltid vært en viss konflikt mellom dem som står på en betalt (ofte veldig dyr) stand, og konkurrentene som sitter ved campingbord med kasser rundt seg.

Jeg vet ikke hvordan Dyrsku'n ordner dette. På Elverum er regelen at det ikke er tillatt å selge noe ute på Knivtorget som også er å få kjøpt hos handlere med betalt stand. Ute på Knivtorget kan man selge kniver man har selv har laget, og gamle kniver. Dette har aldri vært lett å håndheve.

(Bildet er tatt om morgenen, før porten ble åpnet og hordene strømmet inn.)




Knivkonkurransen


Se premieliste nederst i artikkelen.

Bildene er som vanlig tatt med blits gjennom glass, og fra glassmontere kan man ikke helt velge hva det skal bli bilder av. Knivene ligger mer eller mindre lett til for fotografering.


Knut Mastad. En enklere kniv enn dem han flere ganger har fått Årets kniv for på Elverum. Som vanlig nydelig utført.

Blad: Knut Mastad.



Tiur fra Steinar Krogstad. I fjor rakk ikke knivene hans fram i tide til å bli bedømt, og lå uten navn i monteren. I år gikk det bedre.

Blad: Steen Nielsen.










Staskniv fra Egil Halvorsen. Noen av knivene hans er gravert, og er da for standard telemarkskniver å regne. Noen andre har både gravering og små edelstener, og beveger seg da litt utenfor de vante rammene. Noen av knivene er uten gravering, og sølvet er i stedet dekorert med edelstener over det hele, som denne på bildet.

Pent utført, men opplagt en sak å diskutere, og på Dyrsku'n var det selvfølgelig meninger for og imot.

Bladet er fra Johan Hamre. Jeg trodde først at dette var et Hamre-stempel jeg manglet, men denne elgen er slått inn spesielt for Halvorsen og altså ikke et av Hamres mange egne stempler.


Nils Graudo sendte inn tre små kniver av samme type, hver av dem med navn på et av barnebarna. Sånt er skummelt, for hvor populært hadde det blitt for mottagerne om knivene ikke ble premiert likt? Men det ble de. Førstepremie på alle.

Blad: Nils Graudo.


Per Einar Olsens karveskurd vekker fremdeles oppsikt. Her er bare slira skåret.

Blad: Arne Skogli.



Jan Jonsson, eneste svenske i konkurransen (?), som vanlig med fullt av samiske elementer.

Blad: Eje Brodin.






Tabbe i innspurten:

Torolf Hervik fikk ingen premie på kniven til venstre her, og tredjepremie på den til høyre.

Han hadde nok håpet på noe bedre, og var lettet (og litt flau) da jeg ringte og fortalte hva det kom av: Han hadde glemt å feste bladene! På den venstre var bladet ikke limt fast, og høyre kniv var ikke skrudd sammen.

Sånt skal jo ikke kunne hende, men det er ikke første gang noen har glemt noe i innspurten før knivene skal sendes. Hva gjør dommerne da? Diskvalifiserer kniven? Gir den trekk? Eller later som ingenting?

Et problem er at kniven etterpå skal ligge i monteren og bli vurdert av alle, og kanskje bli avbildet også, og da kan en lav premiering være vanskelig å forstå. Kanskje det til og med kan ta motet fra noen så de ikke sender inn, når de ser hvor dårlig det gikk med denne.

På Elverum for en del år siden kom det inn en veldig fin kniv der bladet bare falt ut. Det endte med at denne gangen fikk det løse bladet være en hemmelighet mellom jury og knivmaker, og kniven fikk førstepremie.


Herviks kniv fotografert utenfor monteren.

Han har selv vært dommer på Elverum en del ganger nå. Jeg lurer på hva han ville ha gjort med en kniv med løst blad.



Bedømmelser går det alltid an å mene diverse om. Noen ganger er det vanskelig å forstå at en kniv har gjort det så bra eller så dårlig. Ikke til å unngå.

Et problem for enhver knivjury er hvordan vanskelighetsgrad skal bedømmes. Her er noen fra årets bruksknivklasse:









Fra venstre på de to bildene: Oddvar Helgeland (blad: Steen Nielsen), Lars Kristian Bronken (blad: Robert Mattsson), Roger Strand (blad: Steen Nielsen), Steinar Bjørtuft (eget blad), Jan Erik Jeppesen, Jan Jonsson, Kjell Holthe.

Pene saker som det ikke er mye vondt å si om. Sett gjennom glasset virker alle sammen teknisk strøkne. Og alle fikk førstepremie.

Kniver i bruksknivklassen skal være enkle og funksjonelle, uten for mye ekstra. Men vi ønsker også at de skal være fine og skille seg litt ut. Så da plusser knivmakerne på akkurat så mye at det ikke blir kjedelig, men ikke så mye at kniven glir over i Åpen klasse (det varierer hvor mye juryer godtar). Andre briljerer i stedet med overlegen form og finish, men det er jo vanskeligere.

Noen juryer regner sånn at hvis det ikke er noe å trekke for, blir det førstepremie. Andre vil si at det kreves noen C-momenter for at en kniv skal nå helt opp. Den første måten risikerer å premiere kjedelige, feilfri brukskniver, mens kompliserte staskniver havner lenger ned. Den andre måten risikerer å premiere teknisk uhyre avanserte, men temmelig smakløse kniver.

Noen vil premiere nyskaping og uttrykk og personlighet. Der er det enda lettere å komme skjevt ut, og juryer tar sjelden sjansen på sånt.

Jeg er ikke glad for å ha for mange skrevne regler. Det må bli opp til hver enkelt jury.

Det ble ikke med noen bilder av knivbladene. De er forøvrig alltid et ømt punkt.


Øksa i midten her er fra Nils Graudo, de to andre fra Øystein Myhre. Å dømme økser har noe til felles med å dømme staskniver og knivblader.

I likhet med stasknivene er vanskelighetsgraden høy på økser, og det ligger et stort arbeid bak. Akkurat som for staskniver er det ikke noe for hvem som helst å prøve seg på.

I likhet med knivblader vet vi ikke nok om øksenes egenskaper ut over det vi kan se utenpå. Det er klart at utseendet forteller en hel del om innsenderens dyktighet som smed, men det blir uansett litt magert å bedømme eggverktøy etter utseendet. Det har stadig vært diskutert hvordan det ellers skulle gjøres.



Kniver er en viktig del av husflidutstillingen, og mange knivfolk legger nok knapt merke til resten, men det er fullt av andre ting også (en del knivfolk er nok ikke inne og ser på knivene heller, akkurat som jeg selv helt glemte å gå bortom Sterke Nils-tunet). Her er et par digre kubbestoler, og en rosemalt barnestol til venstre.

Rosemaling står det ikke bra til med. På et sted som dette kunne man vente å se en rad fine arbeider, men det var bare noen få innleverte saker i år igjen, og ingen med førstepremie nå heller. Ikke så hyggelig, for rosemaling er vel noe av det folk først tenker på som husflid fra Telemark.



Ingen bilder av kuer. Jeg var bare en rask tur bortom Fjoset og tok bilde av denne praktfulle Angus'en. Alltid gøy å se okser på godt over tusen kilo, så lenge man selv er i sikkerhet.








Premieliste


Staskniv


1. premie:

Jan Jonsson, Sverige
Knut Mastad, Sør-Odal
Per Einar Olsen, Trondheim
Leif Reiersen, Ringerike


2. premie:

Gunnar Berg, Tønsberg
Egil Halvorsen, Grimstad (og Spania)
Gunnar Hope, Kongsberg


3. premie:

Rolf Grasmo, Eidsvoll
Torolf Hervik, Trondheim
Kjell Arne Karlsson, Sandefjord
Åge Lilleseter, Heidal



Brukskniv


1. premie:

Steinar Bjørtuft, Tinn
Lars Bronken, Drangedal
Nils Graudo, Voss
Oddvar Helgeland, Tysvær
Kjell Holthe, Melhus
Jan Erik Jeppesen, Nedre Eiker
Jan Jonsson, Sverige
Bjørn Sandberg, Meløy
Roger Strand, Tromsø


2. premie:

Gunnar Berg, Tønsberg
Jonny Folland, Molde
Per Karlsrud, Nittedal
Bjørn W. Wehus, Kristiansand


3. premie:

Martin Honstad, Porsgrunn
Jørgen Kaldal, Åmli
Nils Stangeland, Skien
Paul Storebø, Stord



Åpen Klasse:


1. premie:

Aage Bergedahl, Jevnaker
Steinar Krogstad, Kolvereid


2. premie:

Roar Bye, Stjørdal
Egil Halvorsen, Grimstad


3. premie:

Jørgen Duedahl, Danmark
Torbjørn Rasmussen, Eidsvoll



Knivblader



1. premie:

Steen Nielsen, Kristiansand


2. premie:

Steinar Bjørtuft, Tinn
Odd Tore Flåta, Gjerstad
Paul Storebø, Stord


3. premie:

Svein Olufsen, Rjukan
Kjetil Aalandslid, Tokke