26. juli 2009



Kanestrøm


Mot slutten av 2007 skrev jeg to ganger her om Kanestrøm-knivmakerne. Du finner det rett nedenfor denne artikkelen.

Den gang var det ikke særlig mye jeg visste. I årenes løp hadde jeg sett en hel del slike kniver som iallfall mange regnet som Kanestrøm, men knivfolk mente litt forskjellig, og for det meste var det lite de kunne si. Siden da er det gjort noen framskritt, selv om mye ennå er i det blå. Jeg venter med å slå sammen artiklene til jeg har mer å fortelle.

Til samlingen av kniver har jeg fått tak i et supert og helt typisk eksemplar. Til samlingen av opplysninger har jeg fått bidrag fra Peder Kanestrøms oldebarn Lillian Stålenblad. Og så har jeg hatt Peders barnebarn Johannes Stølan på besøk, og han hadde med seg bilde av Peder og kona Fredrikke.

Det jeg skriver her, bekrefter for en stor del de antagelsene jeg har hatt i tidligere artikler. Måtte det gå like bra hver gang!

Men selvfølgelig, det går som det pleier når man begynner å studere noe. Da bare vokser det og lager nye spørsmål. Det er ikke alltid sånn at én type kniv alltid er laget av bare én person. Men likevel, noen holdepunkter er det, særlig ett som jeg skal vise nå.




Peder Nilsen Kanestrøm


Slektens store knivmakernavn er Peder Kanestrøm (1881-1968), som ble født i Frei kommune ved Kristiansund. Lokalt var han kjent som Peder i Bukta.

Også flere andre Kanestrøm'er var dyktige knivmakere, men Peder var i tillegg svært produktiv, slik at vi ikke sjelden ser kniver fra ham.

Han bodde i Orvika, men også flere andre steder. Sønnen Johan Wilhelm Kanestrøm (1915-1983) hadde hus på Jessheim, og Peder bodde en del hos ham. En periode bodde han i Østfold. Som gammel bodde han i Skien da Johan Wilhelm hadde kjøpt hus der. Da er det ikke rart at knivene hans nå befinner seg spredt omkring.


Da Johannes Stølan skulle komme på besøk her, tok jeg fram en del beinkniver vi kunne se på. Han var ikke i tvil om hvilken av knivene på bordet som var en helt typisk Peder Kanestrøm, nemlig den på de neste bildene, akkurat som jeg hadde håpet. Dette er en kniv jeg nylig har fått tak i.

Johannes Stølan har ofte sett på når bestefaren laget kniver. Han forteller at de så ut akkurat som dette. Han sier også at ingen av de andre laget dem helt på samme måte og i samme kvalitet.

















Her er det mange typiske trekk. Skjæringen i bein er helt som den skal være, og i super kvalitet. Som vanlig er bare forsiden av skaft og slire utskåret. Avslutningen nederst i slira er en av flere han brukte. Noen ganger er det bare en nagle der nede, som her, andre ganger er det i tillegg en firkantet nysølvplate foran og bak. Han pleide ikke å sette på noen holk. Formen på tuppen varierer.

Lengde skaft/blad: 18 cm. Bladet er det vanlige av Eskilstuna-type ("svenskeblad") som de fleste brukte, og som er på de fleste knivene i denne artikkelen.

Førkrigs eller etterkrigs? Alle liker førkrigs best, men Peder holdt altså på som knivmaker til ut på 1960-tallet.

Svært fint bevart. Ikke en sprekk i sikte. Som jeg har skrevet før: Samler du beinkniver, må du tåle en og annen sprekk, ellers blir det ikke noen samling. Men vi håper jo å finne dem uten.











Supre saker altså. Det finnes kniver fra andre som er mye mer småskjært enn dette, med langt mer detaljert og intrikat mønster. Men da kan man ofte verdsette skjæringen fullt ut bare gjennom lupe. På mer normal knivavstand ser man bare at det er et detaljert mønster, men må helt nær for å se det ordentlig. Når det blir gjort sånn som her, kan skjæringen nytes både med og uten lupe.


Slirene på denne type kniver er nesten alltid laget i to deler, med en forside og en bakside. Mer uvanlig er det at også skaftet er delt i to, som her. Delene blir holdt på plass av holkene, de er ikke festet til hverandre på annen måte. Litt rart at vi ikke ser delt skaft oftere, siden det er lettere å skjære en slik halvdel enn et rundt skaft.









Det er tydelig at jeg liker å vise akkurat denne typen nærbilde, for nå har jeg visst presentert en hel haug med kniver på disse sidene på akkurat denne måten.

Og alt ser vel bra ut? Eee . . . ikke helt. Alt er ikke som det skal. Øverste slireholk manglet da jeg kjøpte kniven, og Torolf Hervik har satt på en ny. Det ser ut til å være et vanlig problem med disse slirene at holken er borte. Jeg kommer tilbake til dette lenger nede.


I de tidligere artiklene nedenfor har jeg vist flere kniver av samme slag som denne. Den gang jeg la dem ut, var jeg ikke sikker på hvilken Kanestrøm de var fra. Det er jeg nå:

Peder Kanestrøm. Jess!


Ikke alle av Peders kniver holder denne standarden. Stølan fortalte at mens mange av knivene ble laget hjemme, laget han andre kniver på reise. Da kunne han sitte foran teltet med redskap av aller enkleste slag, og kvaliteten ble ikke riktig den samme. Altså akkurat som for svært mange andre knivmakere på reise.



Her har jeg lagt en annen kniv ved siden av sliretuppen på Peder Kanestrøm-kniven over. Kniven med treskaft er laget av Peders sønn Nils Kanestrøm. Nils laget antagelig ikke kompliserte beinkniver, men her er det vel håp om overraskelser. Han døde i 1968, samme år som faren.

Også Peders sønn Johan Wilhelm Kanestrøm laget en hel del kniver, i nysølv. Jeg vet ikke stort om disse knivene, og har ikke noe bilde å vise. Han signerte slirene med JWK.

Siden Nils etter hvert flyttet til Skien, kan han mistenkes for å ha laget noen av de knivene der som nå blir antatt å være fra Hjalmar Lysgård, men som ikke ser ut som typiske Lysgård-kniver.


Da kan vi gå videre. Vi skal se på noen kniver som du kan se flere bilder av i de tidligere artiklene nedenfor.




Herman Nilsen Kanestrøm?


Johannes Stølan mente at denne kniven, med slire nydelig skåret i reinshorn, også er en Kanestrøm, men han trodde at den heller er laget av Peders yngre bror Hermann Kanestrøm, født i 1892.

Han var ganske sikker på at det ikke er Peder som har laget knivene av dette slaget, og det er ingen overraskelse, for selv om denne kniven har mye til felles med den forrige, er det tydelig at de to ikke er fra samme mann. Overalt er det detaljer som er gjort ulikt.

Og det er da at fristelsen er nære på å ta overhånd. Det er jo så svinaktig praktisk å si at dette er en Hermann Kanestrøm, for da har vi en pen bås å putte denne og tilsvarende kniver i. Men selv om forrige kniv nå har fått sin bås, er det for tidlig for denne. Likevel må jeg innrømme at jeg, sånn for meg selv altså, kommer til å tenke på denne typen kniver som noe fra Hermann Kanestrøm.


Neste kniv er en nær beslektet sak. Foto: OT Ljøstad på Norsk Skogmuseum.

Jeg har sett flere av denne typen nå, og regner med at også dette er en Kanestrøm, sannsynligvis fra samme mann som forrige kniv, som altså muligens er Hermann.

Er det ikke ergerlig. Vi skal ikke se mye før usikkerhet kryper inn. Men mye stemmer: Toppkula på skaftet i de knivene som Hermann kan mistenkes for, er mer forseggjort enn vanlig, og i krumme kniver kan de være asymmetriske som her. Sliremønsteret varierer og kan være mer likt det på forrige kniv enn det er i dette eksemplaret. Og så har vi denne rett avkuttede skaftholken som går igjen. Og selvfølgelig dette at bare slira er utskåret mens skaftet er glatt. (Jeg husker ikke om dette er reinshorn, men ut fra bildet kan det se sånn ut.) Da sier det Hermann Kanestrøm i bakhodet et sted - hvis altså forrige kniv er en Hermann - eller iallfall at denne er fra forrige knivmaker, hvem han nå var.

Men sånne resonnementer er vanskelige saker, som alltid. For ved siden av Peder og Hermann hadde deres far, Nils Andreassen Kanestrøm (født 1852), flere sønner som antagelig alle mer eller mindre var knivmakere: Andreas, Nils, Ludvik og Johannes. I tillegg laget nok også Nils senior kniver. Da blir det vanskelig å påstå noe.


Jeg tar med et bilde til fra OT Ljøstad.

Det er lenge siden jeg så denne her, og jeg husker ikke om kniv og slire hører sammen. Her har vi igjen mye av opplegget fra de forrige til knivene, bare enklere. Reinshorn. Bare skaftet utskåret. Skaftholker som gir litt av samme følelse som på de to forrige. Pen skaftkule.







Over til noe riktig lekkert igjen:

Denne kniven, som en amerikaner på norgesbesøk kjøpte i 1950 eller 1951, har mye til felles med dem over.

Den har dekor bare i slira. Den har også rett avkuttet nedre skaftholk, og litt forseggjort endekule. Og særlig er mønsteret fullt av elementer av det rette slaget. Her er det nok de samme som har vært ute igjen, men å få satt fornavn på den?






I stedet for å sammenligne med de nærmeste foregående knivene, legger jeg den ved siden av Peder Kanestrøm-kniven og tar et nærbilde. Ganske interessante detaljer her.

Min fine nye Peder Kanestrøm-kniv er til venstre på bildet, og denne fra ca 1950 er til høyre.

Legg merke til den spesielle slyngen og bladene omkring. Slike mønsterdetaljer sier kanskje ikke så mye som vi kunne håpe, for dette er sånt som knivmakerne kopierte fra hverandre. Likevel er det et påfallende slektskap her.

Jeg har gått ut fra at også denne kniven er en Kanestrøm. Det gjorde Johannes Stølan også, men denne gangen hadde han ingen forslag til hvilken Kanestrøm. Jeg får slå meg til ro med at den er veldig fin og overveiende sannsynlig en Kanestrøm, og så bare vente på et eller annet lykketreff.




Miljøet


Da forrige kniv ble laget, var Peder cirka 70 år og aktiv knivmaker. Aktiv knivmaker kan også et par av brødrene hans ha vært. Og noen andre, for det fantes jo andre på de kanter.

I Årbok for Nordmøre 2000, side 167-171, skriver Jan H. Leithe om Kanestrøms nabolag i Orvika:

"Brygga var i 30-åra et sosialt sentrum for folk i området, Vikan-Øygarden, og Nils Kanestrøm, sønn av Hermann, spilte til dans der.

Hermann Kanestrøm og kona Lina er det mest fargerike jeg forbinder med Ohrvika . . . Han hadde båten sin liggende i Ohrvik-støa, og på vårparten seilte han og familien for å besøke gamle kontakter langs Normørskysten og lenger. Han brakte da med seg blikkenslagerarbeider som han solgte.

Ved siden av Hermann bygde hans svoger, Nils Svanemsli, sitt hus, sannsynligvis ved hjelp av Hermann. Han var også blikkenslager av yrke.

Bak Hermann og Nils bygde Hermanns svigersønn, Nils Sundli, et hus i trettiåra.

Like nedenfor bygget Thomas Michalsen et hus i trettiåra. Han hadde tidligere eid det huset Ludvig Svanemsli seinere kjøpte.

Lenger inne bygget familien Alexandersen et hus i trettiåra. De var slektninger av Åge Alexandersen."

I en forsamling som denne, der det var fullt av håndverkere, særlig metallarbeidere, og minst én stor knivmaker, måtte knivmakeri raskt kunne spre seg, særlig om det var perioder da større blikkenslageroppdrag uteble.

Det skal bli vanskelig å få identifisert alle knivene, og foreløpig slår jeg meg til ro med dette bildet:

1. Den kniven jeg viste øverst her, er laget av Peder Kanestrøm.
   
   
2. Neste kniv er en Kanestrøm, og Hermann er mistenkt.
   
   
3. De andre regner jeg som sannsynlige Kanestrøm-kniver, men uten fornavn.

Det er også den mulighet at noen slike kniver er laget av de som ifølge folketellingene var på besøk. Helt greit. I så fall regner jeg også disse knivene som Kanestrøm i gruppe 3, hvis de er av samme slag.


Dette var beinknivene. I tillegg laget de kniver i messing og i nysølv. Disse vet jeg foreløpig null om. Vi får se om de kan avsløres på identisk gravering, men det skal vel bli vrient.




Magnus Steen


Peder Kanestrøms svigersønn Magnus Steen (ca 1905 - 2000) i Vågå var en produktiv knivmaker. Han lærte knivmakerarbeid av Peder. Han kom fra en en slekt med treskjærere og rosemalere i Gudbrandsdalen. Du kan se ham og noen av knivene hans på nettsidene til Lillian og Olav Stålenblad.

Etter et av bildene på disse nettsidene å dømme hadde Magnus sin egen stil, selv om han altså hadde lært av Peder. Jeg har ennå ikke sett noen av knivene hans.

Lillian Stålenblad er barnebarn av Magnus Steen. Hun har sendt meg en oversikt over de innfløkte slektsforholdene. Det blir stadig klarere hvor mange mulige knivmakere det kan være snakk om i både denne og andre slekter.




Aleksandersen


Ovenfor står det "Lenger inne bygget familien Alexandersen et hus i trettiåra. De var slektninger av Åge Alexandersen". En fin opplysning. Forbindelse mellom knivmakerne Kanestrøm og Aleksandersen vil jeg gjerne ha. Aleksandersen'er og dermed mulige Aleksandersen-knivmakere, som vi ellers forbinder med Namsos, bodde altså ikke langt unna.


Her er Peder Kanestrøms kone Fredrikke. Lillian Stålenblad forteller at hun var søster til Åge Aleksandersens bestemor.

Det finnes kniver som er en mellomting mellom antatte Kanestrøm og antatte Aleksandersen. Da er det jo interessant å vite om nærhet i slekt og geografi.







Kniver av denne typen regnes som Aleksandersen-kniver:















De er ikke uvanlig å se på knivtreff. Mye enklere standard enn på de andre knivene her, og med snillere pris enn bedre utskårne beinkniver. Disse to er i litt forskjellig utførelse, men helt åpenbart fra samme mann. Hvilken Aleksandersen det er snakk om, lar jeg ligge i denne omgang, rett og slett fordi jeg ennå ikke våger meg på noe fornavn, for dette er også en slekt med flere knivmakere.

Det finnes langt bedre Aleksandersen-eksemplarer enn disse, både i skjæring og gravering. Det var et supert eksemplar på Kongsberg-marken for noen år siden. Jeg burde ha kjøpt den kniven, selv om den var dyrere enn vi er vant til å gi for sånne, eller i det minste tatt bilde av den. Den ble kjøpt av en utlending som ville ha en pen ting med hjem fra Norge, så nå er den borte.


Kniven til venstre på bildene over har mistet magebeltet, det er bare to hakk som viser hvor det har sittet. Til gjengjeld har den noe annet: slireholk med årstall og initialer. Alltid bra.

Kniven har blad stemplet B. KNUDSEN ILEN TRONDHJEM, så bladet er eldre enn årstallet, men det var ikke noe uvanlig at et eldre blad ble brukt. Nå kan jo også hele kniven være eldre enn 1955, for slik gravering kan settes på siden, men vi pleier å tro på inngraverte år.

Den andre kniven har blad stemplet S&S HELLE HOLMEDAL NORGE, det navnet fabrikken hadde fra 1932 til 1966, så bladet gir ingen hjelp til datering.




Når en holk mangler


Tilbake til det jeg skrev om i forbindelse med Peder Kanestrøm-kniven øverst, dette at slireholken manglet og er blitt erstattet. Her er et annet eksempel. Jeg har sett tre tilfeller av dette bare i år. Hvis vi ser nøyere etter, finner vi kanskje ut av det er et utbredt fenomen.

Jeg hadde en ekstra grunn til å vise Aleksandersen-knivene ovenfor, for jeg ville sammenligne to holker.

Her har vi til venstre den ene Aleksandersen-kniven fra bildet over, ved siden av en typisk Peder Kanestrøm. Det er en forbindelse mellom dem: Øvre slireholker er nesten identiske. Det ser ut til at begge holkene er laget av en Aleksandersen.

Når holken mangler, er det fordi den på disse Peder Kanestrøm-slirene ikke er naglet eller limt fast, men bare tredd nedi, slik at delen av bein henger i holken. Med perfekt tilpasning til den koniske slireformen går det helt fint. Men så en dag ble holken litt løs og greide å hekte seg av. Da måtte det lages en ny, og da var det ikke sikkert at nærmeste knivmaker het Peder Kanestrøm.


Her er det lille varselsignalet når du skal kjøpe en slik kniv: Det er ikke brukt samme graverstikkel i sporene på knivholk og slireholk. Dette trenger slett ikke bety at kniv og slire ikke hører sammen, men det gjør at det kan være lurt å se nærmere, og da gjør vi jo det.





Mønster og utførelse er påfallende likt, så likt at det er liten tvil: Her er det nok samme mann.






Enda mindre tvil blir det når vi ser øverste linje på begge to: hvordan den er plassert, hvordan den er utført, og hvordan den ender på baksiden.

Gjør det noe? Jeg vil si: ikke det minste, og særlig ikke når den nye holken er satt på for lenge siden av en knivmaker vi kjenner etternavnet på, og som en dag sikkert skal få fornavn også.

Da er det noe annet at min nyanskaffede Kanestrøm-kniv har fått ny holk. Der mangler holken på en måte fremdeles. Men slira måtte bare ha noe som holdt den sammen øverst, sånn at ikke det hele henger på den ene lille naglen i spissen. Og da er det klart jeg velger en pen holk som ser noenlunde riktig ut.




Oppgave


Tidligere i år tok jeg bilde av dette fotografiet som var med i en utstilling på Trondheim folkebibliotek. Den er litt slitt, og slira er litt skadet, men det er uansett et supert eksemplar. Noe knivmakernavn var ikke nevnt.

Tverrstreken rett under skaftet er bare noe som fester kniven på platen bak.

Oppgaven er: Hvem har laget den?

Nå som du har sett på bildene ovenfor, og dem i forrige Kanestrøm-artikkel under denne, og har studert skjæringen (med bånd,) og graveringen (mer avansert enn vanlig), og sliretuppen (med nagle), og formen på øvre slireholk (sammenlignet med dem rett over her), og skaftenden (bortimot et stilisert hvalrosshode), har du sikkert en mening om hva dette kan være.

Det har jeg også. Men: Med hver ny, fin kniv kommer det inn ny kunnskap, men ofte også overraskende elementer og ny usikkerhet.




Umulig?


Reidar Aasen sendte meg dette bildet. Noen hevder hardnakket at disse to er laget av Peder Kanestrøm, andre at de slett ikke er det. Etter bildene over å dømme er det da vel bortimot umulig at de er fra ham?

Den venstre har skaft og slire i hjortehorn, og blad av Eskilstuna-type. Den løse slira er helt i nysølv. Endekulene har noe felles i formen. Hvor har jeg sett noen nøyaktig som disse? Jeg må huske å se etter. Graveringen i nysølvslira er også litt spesiell. Kvaliteten på metallarbeidet er god.

De var på en gård på Nordmøre, så geografien er i orden. Men Peder Kanestrøm? Hm. Hva om det er noe i påstandene, bare at det ikke er Peder, men en annen Kanestrøm?




Johannes Stølans kniver


Stølan lager kniver selv, i tre og reinshorn og annet. Her er noen han hadde med, laget i 2009.

De er ikke akkurat av det gamle slaget, men skaftendene på dette bildet har jo mye til felles med sliretuppen til Peder Kanestrøm, og med skaftenden til Nils.


























.