Kniv og belte fra brødrene Svanga


og et par til



På Kongsberg-Marken 2009 fikk jeg se dette knivbeltet, og jeg sperret øynene opp, slik jeg pleier å gjøre når et uvanlig belte viser seg og kan regnes som knivbelte. Altså et belte med opphengsring for kniv, og som ikke bare er noe til å holde buksene oppe med.

Tidligere har jeg skrevet om ringbelter av trøndersk opphav, og dette er altså en slektning.

Det hang en kniv i det. Lengre nede viser jeg både den og noen andre veldig fine kniver som er i slekt med dette beltet.


I Knivbladet 1996 nr 4, side 4-8 har Harald Kolstad en artikkel med tittelen "På jakt etter Valdreskniven". Det er ikke skrevet stort annet enn dette om kniver fra Valdres. Finn fram bladet for å sammenligne med bildene her.

Harald viser kniver fra knivmakerne Langedrag, Leine og Svanga, og viser hvor mye de har felles, og kommer med tanker om at impulsene til denne knivtypen kanskje kan ha kommet fra England til Bergen, og så vandret til Voss og videre til Valdres, og at den så endte opp på Toten der de så produserte kniver av denne hovedtypen i hauger og lass.

I historien om dette knivbeltet er det brødrene Svanga på Voss som er de mest aktuelle av disse knivmakerne.




En kniv fra en av Svanga-brødrene


De to brødrene:

Ole Knutsen Svanga, født på Voss i 1832. Bonde på gården Svanga.

Knut Knutsen Svanga, født på Voss i 1842. Husmann på Svanga og snekker.

Jeg vet ikke hvor lenge de levde. I folketellingen for 1900 er Ole fremdeles registrert, men Knut er ikke lenger med, enten det nå betyr at han hadde flyttet (utvandret?), eller at han var død.


Her er et svært fint eksemplar av en typisk Svanga-kniv. Hvordan skiller vi de to brødrenes kniver fra hverandre? Harald forteller at Ole hadde gått i sølvsmedlære i Bergen og blitt premiert i England, og da er det rimelig å tro at avanserte kniver som denne er laget av ham, men slik er det visst ikke. Denne her er svært lik den som Harald presenterer som en fra Knut Svanga.

Her er det meste med: kolrosingen i beinskaftet, avslutningen av bladet mot skaftet, slireformen, graveringen og den høye kvaliteten.

Slira har store, åpne felter der man ser læret inni. Dette ble ikke bare gjort slik fordi det er dekorativt, men også fordi det er veldig praktisk for knivmakeren. Et åpent felt eller to gjør at han slipper å lodde én lang, sammenhengende, perfekt loddeskjøt.












Karakteristisk gravering i nysølvet. Legg merke til loddeskjøten langs midten på bildet over til høyre. Dette er baksiden av slira, som er gravert like bra som forsiden. På et tilsvarende bilde lengre nede er det forsiden som er vist.





Kolrosingen (eller scrimshaw, om man vil) er i stil med graveringene, med den samme kryss-skjæringen begge steder. Og her kan vi gjøre noen interessante sammenligninger med beltet, som vi skal se lengre nede.















Svanga-blader er vanlig laminert, men med svært uvanlig avslutning inne ved skaftet. En av knivene i Kolstads artikkel har blad av dette slaget, mens en annen har et mer Blikstad-aktig helstålblad fra Gallus.




Beltet


Sånt går jo ikke an, men faktisk glemte jeg å ta bilde av hele beltet, så her har jeg bare detaljbilder å vise.

Nysølvspennen midt på foran er en enklere sak enn dem jeg har vist i artikkelen om trønderbelter, og enklere enn i knivbeltene fra Nils Talebakke på Toten. Spenner av denne enkle typen ble brukt også i Trøndelag, selv om det ikke er disse vi forbinder med de typiske knivbeltene fra Budal og Meldal. Jeg får vise noen bilder av andre trøndertyper, sånn etter hvert.


Spennen har eierinitialer LAH.

Har de tre naglene vært der fra starten?
















Naglene i beslagene kunne vel til nød ha vært der fra starten, selv om det er finere uten. Men loddingene kan vel ikke opprinnelig ha vært så klumpete, så læret er nok skiftet. Det ser da også litt i overkant friskt ut.



Her har jeg hentet ned et par detaljer fra den typiske Svanga-kniven i starten av artikkelen, og lagt dem sammen med beltebeslagene:













Det er så mye likt her at det er rart om ikke også beltet er laget av en av Svanga-brødrene.














Knivbelter alle steder?


Det var gøy å få se et knivbelte fra Voss, akkurat som det engang var gøy å se at en knivmakerberømthet som Nils Talebakke laget knivbelter. Finnes de flere steder?

Knivbelter er til å ha utenpå yttertøyet. Ganske umoderne nå, men vi ser det på bilder av folkedrakter fra diverse land, så engang var det tydeligvis vanlig både i Norge og her og der ellers i Europa, og samene bruker jo fremdeles utenpåbelte.

De beltene som dukker opp, er nok mest fra steder i landet der tidligere utbredte tradisjoner ennå hang igjen. Men unntak finnes, som knivbeltene fra Blikstad i Trondheim, som jeg ennå ikke har sett annet enn i annonser, og altså noen få fra Toten.





Resten av historien


Beltet og den klare forbindelsen mellom dette og Svanga-kniven, var det jeg ville vise her. Men så er det altså en del mer. Jeg legger ut noen bilder foreløpig, og så får vi se om jeg gjør mer med dette siden.

De tre knivene nedenfor kan være laget på Voss eller i Valdres for alt jeg vet. Er Knut eller Ole Svanga involvert i noe av dette, eller Halvor Langedrag (født 1853), eller Eirik Leine (1832-1921)? Knivene ligner ikke helt på "sikre" eksemplarer jeg har fått se, men de er nok laget et sted langs den veien Harald Kolstad beskriver.

Felles for disse knivene er at de alle er av høy kvalitet, og såpass kompliserte at det burde gå glatt å identifisere knivmakerne. Men sånn er det jo ofte ikke. Jeg lar være å foreslå knivmakernavn.




Staselig kniv med messingslire:


Kolrosing, om ikke helt som på Svanga-kniven. Og slira er kanskje mer i slekt med Langedrag-knivene i Harald Kolstads artikkel?

Innlegget i slira er ikke lær, men geitehorn. Svært mye vanskeligere å få til.









Pen kolrosing, men av et annet slag.
















Bladet er stemplet K.U. Jeg vet ikke hvem som stemplet slik på den aktuelle tiden.








En staselig kniv til:


Her er slira enda mer ulik Svanga-knivens, i form og dekor. Og selv om det også her er brukt kolrosing i skaftet, er den av et annet slag.

På baksiden av messingslira har vi det åpne feltet som er vanlig for eksempel i totenkniver. Plasserer man det diskret på baksiden, slipper man også å tilpasse metallet helt nøyaktig. Det er tydelig at de ofte ikke hadde noe imot å slurve litt her.




Vinduene i øvre del av slira viser ikke læret inni slira, men noe helt annet: geitehorn. Imponerende at de tok bryet.








Pent blad med smellopp, men uten stempel.







Kniven som hang i beltet:









Den her må jeg iallfall vise, for det var denne som hang i Svanga-beltet på Kongsberg-Marken. Den kan godt ha sittet der siden den og beltet var nye.

Kraftig gravering, med fin kombinasjon av trambulering og skulpetak.



Vel. Jeg legger dette ut slik det er nå. Vil gjerne høre fra dere som vet noen mer eller mindre sikre knivmakernavn.

24. mars 2009


Dobbeltkniver fra Geilo/Hol


Det ble laget et betydelig antall dobbeltkniver på Geilo/Hol, altså slike der det sitter to kniver i samme slire, en stor og en liten. Selve knivene er av samme slag som dem som ellers ble laget av disse produsentene.




Brusletto Bamsen


Her er en jeg nylig fikk på eBay fra USA. Den er en Brusletto Bamsen som jeg har sett bare én gang tidligere, hjemme hos Ragnvald H. Brusletto på Geilo for mange år siden. Jeg regnet med at den ville dukke opp på et marked før eller siden, men jammen tok det tid. Antagelig er den ganske sjelden, for ideen bak den er ikke særlig smart, så den solgte nok dårlig. Vi skal se på denne og noen andre dobbeltkniver fra Geilo og Hol.

Dobbeltkniver er laget på to måter. Her er knivene plassert ved siden av hverandre. Lengre ned skal vi se den andre og mer elegante måten.

Geilo/Hol-skaft er normalt av bjørk, som regel med en eller annen dekor, ofte utført med svipenn eller innpresset. Her er Brusletto-skaftet i stedet av bøk, og altså udekorert. Dette er så klart enklere å få til for en fabrikk, som gjerne vil redusere håndarbeid. Men selv om stempeldekor er enklere å få til enn dekor med svipenn, brukte Brusletto i mange år svidd dekor, bare se modellen Trollegg.

Navnet Bamsen er et av Bruslettos kjente produktnavn, men da er det en annen kniv enn denne vi tenker på, nemlig den mye nyere etterfølgeren til deres klassiker Hallingen. Jeg ser ikke for meg at den nye Bamsen blir samleverdig de nærmeste femti årene, siden heller ikke Hallingen har rukket å bli det. Saken stiller seg ganske annerledes for denne gamle Bamsen, hvis man da i det hele tatt samler fabrikk-kniver og ikke heller mener at de passer best på steder merket "Restavfall".














Altså en dobbeltkniv, men når vi tar knivene ut av slira, ser vi at det likevel bare er én. Den lille "kniven" er ikke noen kniv i det hele tatt, men et verktøy til fiskesneller!

En rar idé.

Ofte får produsenter det for seg at det er kjempesmart å kombinere flere verktøy i ett. Det kan gå bra, som i sveitsiske foldekniver og kniver av Leatherman-type, men et eget verktøy for fiskesneller ved siden av kniven? Jeg kan ikke huske noen fisketur der jeg fikk så øyeblikkelig behov for å åpne en snelle at jeg savnet å ha verktøyet i slira og ikke like gjerne i redskapsboksen.

En ganske annen sak er at siden jeg samler både på kniver og på norskproduserte fiskesneller, er dette en kniv jeg ikke kan greie meg uten.

Ifølge Ragnvald H. Brusletto var det Lars R. Brusletto som konstruerte Bamsen.


Bladstempelet på mitt eksemplar. Et vanlig Brusletto-stempel i mange år.











Ragnvald H. Bruslettos eget Bamsen-eksemplar hadde i stedet dette stempelet som her er avbildet på en kniv fra Harry Morseth.








Det finnes også en annen versjon av denne kniven:




Brusletto + Furuseth


Slira er så godt som den samme som i Bamsen, og bladene og skaftene også, men denne gang er det større usikkerhet omkring opphavet.

Det kan se ut til at Nils J. Furuseth er innblandet, og rosemaler Arnfinn Sataøen.

Så da skal vi se nærmere på denne og noen til.








Og da kan det være lurt å se på disse to:


Her er den mer vanlige typen dobbeltkniv, der den lille kniven er plassert foran på slira til den store. Vi forbinder typen kanskje mest med Finland, men i likhet med forrige løsning er dette vanlig på kniver fra mange land, i mange år.

Det kan se ut til at begge knivene på bildet er fra samme mann. Det tror jeg de bare delvis er. Delvis? Jo da, bare delvis.

Kniven til høyre er fra Nils J. Furuseth. Den er umerket.

Kniven til venstre tror jeg er et produkt av en byttehandel mellom Furuseth og Brusletto. Beltestroppen er merket 10/G, som jeg ikke vet hva betyr.

Dette er komplisert: Ragnvald Brusletto fortalte at også Brusletto ville ha denne modellen i utvalget. De fikk Furuseth til å lage de ganske krevende slirene for seg, i bytte mot knivblader, og satte i sine egne kniver. Og fikk Arnfinn Sataøen til å dekorere (som i dette tilfellet, tror jeg), og noen ganger Furuseth selv. Da er det ikke rart at slirene er til forveksling like. Og bladene er jo de samme, og skaftene er nesten like.


Det jeg her skriver om disse dobbeltknivene som har både skaft og slire dekorert med svipenn, er slik jeg antar at dette henger sammen. Jeg blir ikke overrasket hvis jeg har tatt feil av hva som er Brusletto og hva som er Furuseth i akkurat disse, og er glad for å høre fra noen som vet noe sikkert her.


Da kan vi gå tilbake igjen til denne. Den har slire dekorert nesten helt som på kniven over til venstre, og knivene er de samme.

For å lure oss har også knivene i slira over til høyre samme holker, samme fiberplate på toppen, og samme endeknott. Skaftformen er også svært lik, men dette var skaftformen i Geilo/Hol-knivene på 1950-tallet og litt før og en del senere. Furuseth hadde oftere smalere utstikker i skaftenden, og ofte var Bruslettos skaft mindre elegante enn hans.




















Noen forskjeller i opphenget.

Den med bjørn på fisketur, og med navnet Bamsen på slira, er den nyeste av de to. Det eksemplaret jeg fikk se hjemme hos Ragnvald H. Brusletto, hadde slire merket Patent 86772. Patentet gjelder bare den lille lærbiten som jeg har vist i artikkelen om kniven fra Hardanger Sylvplett, og viser at kniven er laget i november 1955 eller senere.

På slira med svipenn-dekor står det PATENTANM., så den er laget en gang mellom oktober 1952 og november 1955. Hvis jeg vil gjette, og det vil jeg jo, sier jeg at den som er dekorert med svipenn er laget kort tid før november 1955, og Bamsen kort tid etter, og deretter ikke særlig lenge.




Men så, 10. mai 2009, fikk jeg et tips fra Trond Aabogen

Han hadde sett et par annonser i bladet Fiskesport:

Denne sto i Fiskesport 1958 nr 7, side 318.

Så da var altså Bamsen i produksjon så sent som i 1958? Kanskje. Hvis da ikke forklaringen heller er at Brusletto forsto at noe måtte gjøres for endelig å bli kvitt lageret av en tungsolgt modell?

Her er skaftene dekorert med svipenn, så der har vi en variant til å lete etter.

Annonsen ser ut til å være satt sammen i en fei. "Gjøvik" er jo feil. Bildet er bare et utklipp, så kniven har tydeligvis vært vist i en eller annen publikasjon tidligere. Hvor tidlig? Hvis noen kommer over den, blir jeg glad for å få beskjed.


Og så denne, i Fiskesport 1959 nr 6, side 270.

Her er "Gjøvik" rettet til "Geilo", og det er et penere bilde. I forrige annonse sto det at dette er et verktøy for "rep." av fiskesneller, her er det endret til "reg.".

Så spørs det altså om noen syntes de trengte noe slikt for å reparere eller regulere fiskesnella. Men for en nåtids snellesamler er det noe annet. Klart at et snelleverktøy som dette hører med i snellesamlingen.

På denne tiden hadde Brusletto ellers ikke for vane å annonsere, og i Fiskesport var det vanligvis ikke knivannonser fra noen andre heller.




Den eldste slira er merket med nummer 10, hva nå det står for.


Mange kniver fra Geilo/Hol har åpen skaftende ved bladet, med en trekile på hver side.












Vanlige bladstempler i knivene ovenfor, her i to størrelser. Øverst 12,5 mm, som her er brukt i Furuseth-eksemplaret med samedekor. Nederst 13,5 mm, som her er brukt i Bamsen og i de to med dekorerte slirer.












Eksportkniver


Når vi finner disse knivene på eBay i USA, er det enten noen som engang ble kjøpt av amerikanske turister i Norge, eller noen som ble eksportert til USA og solgt der. Vi kan skille dem på bladstemplene.


Her er en kniv som tydeligvis ble eksportert til USA og solgt der borte. I tillegg til det vanlige stempelet er det med opprinnelsesland, som måtte være med på produkter importert til USA. På både det store og det lille bladet står det:

MADE IN NORWAY

Som vanlig er nok dette ikke noe å stole på fullt ut. Det kan vel hende at MADE IN NORWAY også havnet på noen kniver for innenlands salg.


Jeg tar med et nærbilde av en merking, bare som eksempel på dobbeltslått stempel.










Andre produsenter


Geilo/Hol hadde flere produsenter av dobbeltkniver:

Kniven på bildet ligner mye, men denne gangen er slira ikke fra Furuseth.

Den kjennes best på at den lille kniven går nedi til et stykke opp på skaftet, det er ikke bare bladet som går nedi slik som på Furuseths kniv. Og så har slira en messingforsterkning til den lille kniven. Og dekoren er ikke av samme høye kvalitet.

Kanskje det er Olav L. Bakken på Geilo som laget denne. Dekoren ligner iallfall på andre typer signerte kniver fra ham, men jeg vet det altså ikke. Olav Bakken var først eggsmed hos Brusletto og startet deretter eget verksted hjemme. Det finnes blader med negativt stempel OLB. Kanskje de er fra ham?


Bladet i denne kniven er fra Johannessen & Solhaug, som mest er kjent for sin Prins Harald-kniv fra 1946/47. Dette stempelet er deres vanligste, men ikke det første, som hadde J&S i rett linje. Det er ganske vanlig at de slo inn stempelet så skjevt som her.

J&S laget knivblader fra 1944 (kanskje allerede fra 1942) til ca 1950.

Det er jo også godt mulig at hele denne kniven er fra Johannessen & Solhaug.




Olav Skogheim


En viktig Geilo-produsent av dobbeltkniver var Olav Skogheim, som var smed hos ØYO og etter krigen begynte for seg selv. I begynnelsen var skaftene hans av tre, senere oftest i reinshorn. Dekoren er tegnet med tusj og sikret (iallfall for en stund) med et lag lakk.

Skogheims slirer kan skilles fra Nils Furuseths på sliretuppen, som har mindre sving enn hos Furuseths. Dette gjelder de nyere knivene, som denne. Igjen, for å rote det til for oss: Tidligere sydde Furuseth mange slirer for Skogheim.

Dette var en staselig suvenir å ta med hjem fra norgesbesøket. Helt til på 1980-tallet var slike kniver å se til salgs her i Trondheim på Hotel Royal Garden, både enkeltkniver og dobbeltkniver, laget av Nils Jakob Dahle.


Nils Jakob Dahle på Geilo arbeidet hos Skogheim fra 1954. Da Skogheim døde i 1971, fortsatte Dahle sammen med Skogheims sønn Knut, før han i 1978 overtok utstyret og
fortsatte på egen hånd. Dahle overtok også utstyret etter Geilo-knivmaker Ragnar Kvam. Jeg har ikke noen dobbeltkniv fra Dahle. Skulle nok kjøpt en av dem på Royal Garden.


Olav Skogheims merking av bladet. Ofte står navnet hans i stedet eller i tillegg.

Eller er de laget av Dahle når de er uten navn?






Skogheims skaft er i reinshorn, men med en detalj i tre. Det er enklere å tilpasse en holk til et treskaft enn til et i reinshorn. For å forenkle jobben, ble holken fylt ut med en trebit som så ble limt fast i skaftenden mot bladet. Ingen ekstra kiler her. Treet ser ut til å være furu.










Lars Haugen


Jeg tar med enda en produsent: Lars Haugen i Hol, sønn av knivprodusent Torgeir L. Haugen.

Bladstempel:

L. HAUGEN HOL MADE IN NORWAY









Det var noen dobbeltkniver. De finnes også fra Erling Brusletto Knivfabrikk, i svært uvanlig fasong (skal finne fram bilder av dem), og fra flere Geilo/Hol-produsenter.


23. mars 2009



Trønderske junger


Dette består av fire artikler, med den nyeste først. Det kan nok lønne seg å lese dem nedenfra, og altså begynne med den eldste artikkelen. Jeg viser en del trønderjunger som jeg tilfeldigvis har bilder av. Det kommer nok noen flere etter hvert, og kanskje jeg en dag samler dette til en mer ordentlig artikkel.




Litteratur

Av litteratur om junger er det særlig denne vi har:
Elling Alsvik: Foldekniv til festbord. Trøndelag Folkemuseum,
Årbok 1981-82. Side 15-44.
Han har også skrevet kortere artikler om junger i Knivbladet 1990 nr 3, side 26-28, og i Knivbladet 1997 nr 2, side 20-25.

Selv har jeg har vist en del junger i boka Litt av hvert om kniver.





Kniv og gaffel


Denne supre saken er en trønderjunge sammensatt av to halvdeler: en kniv og en gaffel til å hekte sammen. Ikke så vanlig å finne, og særlig ikke i så god stand som her.









Denne kombi-jungen er av den typen (graveringen og formen på skaft og blad) som vi antar er fra Rennebu-Meldal-Orkdal. Junge-typen er iallfall ofte å finne på de kanter, om ikke akkurat i form av kombi-junge. I en av artiklene nedenfor finner du en kniv å sammenligne med. Graveringen på de to er så lik at det er sannsynlig at de er laget av samme mann.

Skaftlengde 95 mm.















Halvdelene hektes sammen på vanlig måte. Det uvanlige her er at alt er i orden slik at delene sitter godt.


Bladet er jungenes vanlige spiseblad. Vanligvis er de i helstål, men dette er laminert. Det er litt rustent, men det er de på junger flest, og litt rust må vi tåle hvis vi skal samle junger.

Mens alt annet her er stramt og fint, er bladet blitt litt slapt i fjæra.


Årstall er det eneste den mangler, så da får vi gjette. Den ser ut til å være en ganske sen junge. 1860-tallet?

Tilføyelse 1. september 2010:

1860-tallet? Der tok jeg visst grundig feil. Harald Wågø forteller at han nylig hadde kjøpte en kniv/gaffel på auksjon i Stjørdal, nøyaktig maken til den på bildene ovenfor, bare med litt penere detaljer i gaffelen. Han som holdt auksjonen, sa at den kom fra Selbu.
Skaftlengde 10 cm.
Og så har den årstall: 1806!
Dermed rykker vel også den ovenfor her et halvt århundre bakover i tid? Hyggelig når det er den veien.

OBS! Senere, 2. november 2010, skrev jeg om noen nye momenter i denne saken.


Navn er bra. Hvem er denne B. J. Sundet? I folketellingene finner jeg bare én brukbar kandidat: Berit Ingebrigtsdatter Sundet på Hølonda, født på Støren i 1831. Kanskje. Jeg skal ta en titt i noen bygdebøker. (1/9-2010: Fødselsår 1831 passer ekstremt dårlig med Wågøs opplysninger!)

Legg merke til naglen på bildet over. Graveringen går fint igjennom den, men så har naglen senere vridd seg litt. Litt artig.







































Sammenligning


Jeg har allerede nevnt at den fine kombi-jungen bør sammenlignes med en nedenfor som er fra samme område og kanskje til og med fra samme mann. Men det er en annen junge nedenfor som også kan legges ved siden av denne, nemlig prakteksemplaret nederst på dette bildet.

Denne er ikke sånn at den straks blir forbundet med området Rennebu-Meldal-Orkdal og der omkring, men jammen er det mye som ligner likevel. Begge har rette skaft, bladene er ikke ulike, og når vi ser nærmere på hvordan de er konstruert, er det mye som går igjen.









Det er noe med utformingen av hovedlinjer og detaljer som gir meg samme følelse.

Nå kan man jo si at svært mange junger gir samme følelse hvis man ser dem sammen, så det spørs hvor mye vi skal legge i det. I dette tilfellet legger jeg mer i det nå enn jeg ville gjort før, særlig med tanke på at det kan være bortimot et par tiår mellom disse to. Det aner meg at det skal gå an å finne ut mye mer her, og at det ikke skal gå så altfor lenge før det blir funnet ut.


Kombi-jungen er av den typen vi kaller Meldal-junge. Men når én junge ser ut til å være fra Soknedal og en annen fra Meldal, ut fra både utseende og funnsted, kan det likevel være lurt å være litt usikker på om de virkelig er laget der vi tror. Ennå er det mye uklart omkring junger.

Det er svært praktisk å bruke betegnelsene Meldal-junge og Soknedal-junge uansett hvor presist eller upresist det måtte være. Og det går vel bra, så lenge vi er klar over usikkerhetene, men det kan også bekrefte "sannheter" som ikke er sanne.

Trøndelag Folkemuseum har pen samling junger, og svært mange av disse er fra Soknedal. Det kan tyde på at svært mye ble laget akkurat der, men det kan også henge sammen med det faktum at en mann i Soknedal (Bersvend Holthe) var den som mest skaffet museet junger.

Vi kan drømme om å finne støpeformer hjemme der mulige jungemakere bodde, men det er jo lettere sagt enn gjort.






8. januar 2009



Junger med ekstrautstyr


En typisk junge har bare ett stort blad, som er til å bruke som bordkniv. Men de samme som laget junger, laget også foldekniver med flere funksjoner. Her viser jeg noen slike fra Trøndelag.

Først dette staselige eksemplaret:















Skaftlengde 9,2 cm, og messingen er 2,4 mm på det tykkeste.

Det store, avrundede bordknivbladet er 7,5 cm langt, 2,1 cm bredt, 2,8 mm tykt, og litt tammere i formen enn på typiske ett-blads junger. Som vanlig (men ikke alltid) er det i helstål.

I tillegg har vi her et velbrukt, laminert spikkeblad. Jeg skrev først at det var sterkt nedslipt, og at det opprinnelig hadde vært både lengre og bredere. Knivsamler Harald Wågø fikk meg på bedre tanker. Han skrev:
". . . men har du tenkt over muligheten for at bladet kan ha vært smalt og kileformet helt i fra starten, akkurat som det lille som finnes på de fleste hestekarknivene (de med hovnakken)? Det er slipt slik fra første stund og beregnet på å bore nye huller i remmene på seletøyet".
Da jeg tok kniven fram igjen, så jeg at jeg ikke hadde studert bladet nøye nok. Det er nok nedslipt, men ikke så mye. Etter plasseringen av neglehakket å dømme, har det heller ikke vært stort lengre. Nå er det 6,2 cm langt og 2,3 mm tykt. Total bredde er 1,7 cm inne ved festet, men selve bladet har ikke vært bredere enn drøyt 1 cm.

Korketrekker og syl kan sikkert være praktisk, men poenget var vel like mye selve det å få laget en avansert kniv som eieren kunne være stolt av. Korketrekkere på så gamle foldekniver er ofte brukket. Vær forsiktig hvis du synes du må folde ut en slik, og hold helt innerst. Det er jo helt bånn om du plutselig skulle stå der med halvdelen i hånden.

Mens en vanlig ettblads junge var noe en gjest hadde med seg i selskap, var junger med ekstrautstyr beregnet på en annen bruk. Bersvend Holthe i Soknedal, som var viktig kilde for Trøndelag Folkemuseum til kunnskap om diverse redskap, fortalte i 1928 at disse knivene sannsynligvis ble brukt på reiser, og at korketrekkeren var til å åpne "brændvinskopper" med.


Messingplater med fin gravering.

Årstall er som vanlig supert å ha. 1848 er litt sent i jungeperioden, men standardjunger ble fremdeles laget. Jeg regner med at denne er laget i Soknedal eller der omkring.




Eierens initialer er også bra, og hører med på en junge. Fullt navn ville vært bedre, men det er ikke ofte å se. Her er det en eier som har hett HHSG, der S'en som vanlig betyr sønn (en D ville stått for datter) og G'en står for gårdsnavnet. Hvis man vil gjøre en innsats, kan man altså lete etter alle Hans Hansen og lignende fra en gård med navn som begynner på G.

Legg merke til naglene, som ikke er tuklet med. Originale nagler er alltid toppers, for da er ikke bladet skiftet ut. Trambuleringen i messingen dekker også naglene. Fine greier.


Uvanlig på slike kniver: I enden sitter eierens signet, HHS speilvendt.




















Kvaliteten er topp både på bladene og det øvrige arbeidet. Stramme fjærer og fine tilpasninger.

Her er midtplaten mellom bladene av jern. Den kan også være av messing, som vi skal se.





Ukjent år, men med eiernavn












Kniven har eiernavn OSS Moen, som antagelig er Ole Sivertsen Moen i Soknedal, født i 1788.

Den skiller seg fra den forrige i fasong og dekor, men likevel: Forhøyningen til der hvor ekstrautstyret er festet, har eksakt samme form og dimensjoner.

Skaftlengde 8,5 cm.


Bordknivbladet er 6,2 cm langt, 1,6 cm bredt og 2,5 mm tykt. Det går ikke mer inntil skaftet enn på bildene over, men antagelig har det vært en centimeter lengre og vesentlig bredere da det var nytt.

Også her er spikkebladet laminert og velbrukt. Det er 5,2 cm langt nå, og 3,4 mm tykt.






Korketrekkeren er brukket. Mens den på forrige kniv var filt ut av en stålstav, er den her smidd i spiral. Også senere brukte knivmakere og knivfabrikker begge metoder, også i kniver de laget i samme periode.

Denne gangen er det ingen syl, men en fil som tydeligvis er laget av en gammel fil.






Knivmakeren har hatt problemer underveis. Ved siden av hver av de to naglene her, er det en mindre ekstranagle. De neste to bildene viser hvorfor.















Messingen har sprukket ut fra de opprinnelige naglene. For å redde kniven, er det montert en jernskive på innsiden, og de to avbrukne bitene er naglet fast til denne skiven før kniven ble montert. Dette ser mer ut som noe som ble fikset under arbeidet med kniven, enn en senere reparasjon.

Midtskiven er av messing.




Bilder fra bok


Jeg har tatt disse bildene fra kapitlet om junger i min bok Litt av hvert om kniver. Begge knivene er i toppklasse.

Denne, fra 1829, har samme skaftform som forrige kniv, men dekoren er mer i slekt med den øverste kniven:













Korketrekker filt ut av stålstav.




Den neste, fra 1836, ligner ikke de andre hverken i form eller dekor.













Initialer SPSK. Korketrekker smidd i spiral.


.

.


.